Série de photographies de forêts intactes et en coupe.
En cours depuis les années 90
Les forêts du Bas‑Saint‑Laurent et de la Gaspésie changent profondément après la coupe. Les lignes droites, les clairières soudaines, les sols mis à nu composent un paysage où l’on ne sait plus très bien ce que l’on voit : les signes d’une gestion attentive ou les traces d’un appauvrissement qui s’installe. Passer du temps dans ces lieux, c’est accepter de rester avec cette incertitude.
Avant l’arrivée des premiers colons, ces forêts étaient mixtes, façonnées par le climat, les sols et les perturbations naturelles. Leur diversité assurait la résilience. Elles étaient aussi des refuges : refuges pour la biodiversité, mais aussi pour l’humain, qui y trouvait lenteur, guérison, un espace où le monde n’était pas encore organisé selon ses besoins. Elles rappellent que la forêt n’a pas été conçue par l’homme ; elle l’a précédé, accueilli, accompagné.
Aujourd’hui, à côté de ces milieux encore intacts, les paysages transformés par l’industrie — souvent réduits à des monocultures d’épinettes — révèlent une autre manière de façonner la forêt, plus rapide, plus uniforme.
Je marche dans ces espaces ouverts par les machines avec une question qui revient sans cesse : qu’est‑ce qu’une forêt lorsqu’elle a été interrompue ? Les images que je fais ne cherchent ni à dénoncer ni à rassurer. Elles tentent de saisir ce moment fragile où le vivant se recompose, parfois timidement, parfois de manière inquiétante, dans un équilibre encore instable.
Dans ces zones où la lumière circule autrement, les sols exposés révèlent des strates oubliées. Les jeunes plantations, souvent uniformes, peinent à masquer l’absence de diversité qui faisait autrefois la richesse de ces milieux. Et, au lieu du silence que l’on associe spontanément à la forêt, demeure un autre son : le murmure continu des multifonctionnelles, qui a remplacé celui, plus heurté, des scies mécaniques. Un bruit doux en apparence, mais persistant, comme une respiration mécanique qui ne s’interrompt jamais tout à fait.
Je photographie ces tensions : la beauté persistante, la vulnérabilité du vivant, la lenteur du retour, et cette présence sonore qui rappelle que la forêt, même absente, continue d’être travaillée.
Ce chapitre n’est pas un constat. C’est une manière de demeurer présent à ce qui se transforme. De reconnaître que l’exploitation forestière, telle qu’elle se pratique ici, soulève des questions essentielles : que transmet‑on lorsque la biodiversité s’efface ? Que signifie habiter un territoire que l’on modifie plus vite qu’il ne peut se régénérer ?
Mes images ne tranchent pas. Elles invitent simplement à rester là, un peu plus longtemps, dans ces forêts après la coupe, avec ce murmure mécanique qui persiste au fond du paysage.
What the Forest Once Was, and What It Often Becomes
The forests of Bas‑Saint‑Laurent and Gaspésie change profoundly after the cut. Straight lines, sudden clearings, and exposed soils create a landscape in which one no longer knows exactly what one is seeing: signs of attentive management or traces of a quiet impoverishment. Spending time in these places means accepting this uncertainty.
Before the arrival of European settlers, these forests were mixed, shaped by climate, soils, and natural disturbances. Their diversity ensured resilience. They were also refuges: refuges for biodiversity, but also for humans, who found in them slowness, mental restoration, a space not yet organized according to human needs. They remind us that the forest was not designed by humans; it preceded us, sheltered us, accompanied us.
Today, beside these still‑intact environments, the landscapes transformed by industry—often reduced to monocultures of white spruce—reveal another way of shaping the forest, faster and more uniform.
I walk through these spaces opened by machines with a question that returns again and again: what is a forest once it has been interrupted? The images I make seek neither to denounce nor to reassure. They try to capture that fragile moment when life begins to reassemble itself—sometimes timidly, sometimes in a more troubling way—within an unstable balance.
In these areas where light moves differently, exposed soils reveal forgotten layers. Young plantations, often uniform, struggle to conceal the absence of diversity that once shaped these environments. And instead of the silence we instinctively associate with the forest, another sound remains: the continuous murmur of the harvesters, replacing the harsher rhythm of mechanical saws. A sound soft in appearance, yet persistent, like a mechanical breath that never fully stops.
I photograph these tensions: the persistence of beauty, the vulnerability of living things, the slowness of return, and this sonic presence that reminds us that the forest, even when absent, continues to be worked.
This chapter is not a statement. It is a way of staying present to what is changing. A way of acknowledging that forestry, as practiced here, raises essential questions: what do we pass on when biodiversity fades? What does it mean to inhabit a territory we alter faster than it can regenerate?
My images do not decide. They simply invite us to remain there a little longer, in these forests after the cut, with that mechanical murmur lingering in the landscape.
Lo que el bosque fue, y en lo que a menudo se convierte
Los bosques del Bas‑Saint‑Laurent y de la Gaspésie cambian profundamente después de la tala. Las líneas rectas, los claros repentinos y los suelos desnudos componen un paisaje en el que ya no se sabe bien qué se está viendo: los signos de una gestión atenta o las huellas de un empobrecimiento silencioso. Pasar tiempo en estos lugares es aceptar esta incertidumbre.
Antes de la llegada de los colonos europeos, estos bosques eran mixtos, moldeados por el clima, los suelos y las perturbaciones naturales. Su diversidad garantizaba la resiliencia. También eran refugios: refugios para la biodiversidad y para los seres humanos, que encontraban en ellos lentitud, reparación mental, un espacio no organizado según sus necesidades. Recuerdan que el bosque no fue diseñado por el hombre; lo precedió, lo acogió, lo acompañó.
Hoy, junto a estos entornos aún intactos, los paisajes transformados por la industria —a menudo reducidos a monocultivos de abeto blanco— revelan otra manera de modelar el bosque, más rápida y uniforme.
Camino por estos espacios abiertos por las máquinas con una pregunta que vuelve sin cesar: ¿qué es un bosque cuando ha sido interrumpido? Las imágenes que hago no buscan denunciar ni tranquilizar. Intentan captar ese momento frágil en el que lo vivo se recompone, a veces tímidamente, a veces de manera inquietante, en un equilibrio aún inestable.
En estas zonas donde la luz circula de otro modo, los suelos expuestos revelan estratos olvidados. Las jóvenes plantaciones, a menudo uniformes, apenas logran ocultar la ausencia de diversidad que antes caracterizaba estos lugares. Y, en lugar del silencio que asociamos espontáneamente al bosque, permanece otro sonido: el murmullo continuo de las máquinas multifuncionales, que ha reemplazado el ritmo más brusco de las sierras mecánicas. Un ruido suave en apariencia, pero persistente, como una respiración mecánica que nunca se interrumpe del todo.
Fotografío estas tensiones: la belleza persistente, la vulnerabilidad de lo vivo, la lentitud del retorno y esta presencia sonora que recuerda que el bosque, incluso ausente, sigue siendo trabajado.
Este capítulo no es un diagnóstico. Es una manera de permanecer presente ante lo que se transforma. De reconocer que la explotación forestal, tal como se practica aquí, plantea preguntas esenciales: ¿qué transmitimos cuando la biodiversidad desaparece? ¿Qué significa habitar un territorio que modificamos más rápido de lo que puede regenerarse?
Mis imágenes no dictan una respuesta. Invitan simplemente a quedarse allí un poco más, en estos bosques después de la tala, con ese murmullo mecánico que persiste en el paisaje.
Was der Wald einst war, und was er oft wird
Die Wälder des Bas‑Saint‑Laurent und der Gaspésie verändern sich nach dem Einschlag tiefgreifend. Gerade Linien, plötzliche Lichtungen und freigelegte Böden formen eine Landschaft, in der man nicht mehr genau weiß, was man sieht: Zeichen sorgfältiger Bewirtschaftung oder Spuren einer stillen Verarmung. Zeit an diesen Orten zu verbringen bedeutet, diese Ungewissheit auszuhalten.
Vor der Ankunft der europäischen Siedler waren diese Wälder gemischt, geformt durch Klima, Böden und natürliche Störungen. Ihre Vielfalt sicherte ihre Widerstandsfähigkeit. Sie waren auch Zufluchtsorte: Zufluchtsorte für die Biodiversität und für den Menschen, der dort Langsamkeit, geistige Erholung und einen Raum fand, der nicht nach seinen Bedürfnissen organisiert war. Sie erinnern daran, dass der Wald nicht vom Menschen entworfen wurde; er ging ihm voraus, nahm ihn auf, begleitete ihn.
Heute zeigen die von der Industrie geprägten Landschaften — oft auf Monokulturen der Weißfichte reduziert — neben diesen noch intakten Lebensräumen eine andere Art, den Wald zu formen: schneller, gleichförmiger.
Ich gehe durch diese von Maschinen geöffneten Räume mit einer Frage, die immer wiederkehrt: Was ist ein Wald, wenn er unterbrochen wurde? Die Bilder, die ich mache, wollen weder anklagen noch beruhigen. Sie versuchen, jenen fragilen Moment einzufangen, in dem sich das Lebendige neu zusammensetzt — manchmal zaghaft, manchmal beunruhigend — in einem Gleichgewicht, das noch instabil ist.
In diesen Zonen, in denen das Licht anders zirkuliert, offenbaren die freigelegten Böden vergessene Schichten. Junge, oft uniforme Pflanzungen können die fehlende Vielfalt kaum verbergen, die einst den Reichtum dieser Lebensräume ausmachte. Und anstelle der Stille, die man instinktiv mit dem Wald verbindet, bleibt ein anderer Klang: das kontinuierliche Murmeln der Multifunktionsmaschinen, das den härteren Rhythmus der Motorsägen ersetzt hat. Ein scheinbar sanftes, aber hartnäckiges Geräusch, wie ein mechanischer Atem, der nie ganz verstummt.
Ich fotografiere diese Spannungen: die fortbestehende Schönheit, die Verletzlichkeit des Lebendigen, die Langsamkeit der Rückkehr und diese akustische Präsenz, die daran erinnert, dass der Wald, selbst wenn er fehlt, weiter bearbeitet wird.
Dieses Kapitel ist keine Feststellung. Es ist eine Art, bei dem zu bleiben, was sich verändert. Eine Art anzuerkennen, dass die Forstwirtschaft, wie sie hier betrieben wird, grundlegende Fragen aufwirft: Was geben wir weiter, wenn die Biodiversität schwindet? Was bedeutet es, ein Gebiet zu bewohnen, das wir schneller verändern, als es sich regenerieren kann?
Meine Bilder entscheiden nicht. Sie laden lediglich dazu ein, ein wenig länger dort zu bleiben, in diesen Wäldern nach dem Einschlag, mit diesem mechanischen Murmeln, das im Hintergrund des Landschaftsbildes fortbesteht.
Ciò che il bosco era, e ciò che spesso diventa
Le foreste del Bas‑Saint‑Laurent e della Gaspésie cambiano profondamente dopo il taglio. Linee rette, radure improvvise e suoli esposti compongono un paesaggio in cui non si sa più bene cosa si stia guardando: i segni di una gestione attenta o le tracce di un impoverimento silenzioso. Trascorrere del tempo in questi luoghi significa accettare questa incertezza.
Prima dell’arrivo dei coloni europei, queste foreste erano miste, modellate dal clima, dai suoli e dalle perturbazioni naturali. La loro diversità garantiva resilienza. Erano anche rifugi: rifugi per la biodiversità e per l’essere umano, che vi trovava lentezza, guarigione mentale, uno spazio non ancora organizzato secondo i suoi bisogni. Ricordano che il bosco non è stato progettato dall’uomo; lo ha preceduto, accolto, accompagnato.
Oggi, accanto a questi ambienti ancora intatti, i paesaggi trasformati dall’industria — spesso ridotti a monocolture di abete bianco — rivelano un altro modo di modellare il bosco, più rapido e uniforme.
Cammino in questi spazi aperti dalle macchine con una domanda che ritorna senza sosta: che cos’è un bosco quando è stato interrotto? Le immagini che realizzo non cercano né di denunciare né di rassicurare. Tentano di cogliere quel momento fragile in cui il vivente si ricompone — talvolta timidamente, talvolta in modo inquietante — entro un equilibrio ancora instabile.
In queste zone dove la luce circola diversamente, i suoli esposti rivelano strati dimenticati. Le giovani piantagioni, spesso uniformi, faticano a nascondere l’assenza di diversità che un tempo caratterizzava questi ambienti. E, al posto del silenzio che si associa spontaneamente al bosco, rimane un altro suono: il mormorio continuo delle macchine multifunzionali, che ha sostituito il ritmo più brusco delle motoseghe. Un rumore apparentemente dolce, ma persistente, come un respiro meccanico che non si interrompe mai del tutto.
Fotografo queste tensioni: la bellezza che persiste, la vulnerabilità del vivente, la lentezza del ritorno e questa presenza sonora che ricorda che il bosco, anche quando assente, continua a essere lavorato.
Questo capitolo non è una constatazione. È un modo di restare presenti a ciò che si trasforma. Di riconoscere che lo sfruttamento forestale, così come viene praticato qui, solleva domande essenziali: che cosa trasmettiamo quando la biodiversità scompare? Che cosa significa abitare un territorio che modifichiamo più rapidamente di quanto possa rigenerarsi?
Le mie immagini non decidono. Invitano semplicemente a restare un po’ più a lungo, in questi boschi dopo il taglio, con quel mormorio meccanico che persiste nel paesaggio.
Skógar Bas‑Saint‑Laurent og Gaspésie breytast djúpt eftir höggvinnu. Beinar línur, skyndilegar rjóðrur og berir jarðvegir mynda landslag þar sem erfitt er að vita nákvæmlega hvað maður sér: merki um vandaða umsjón eða spor hljóðlátrar rýrnunar. Að verja tíma á þessum stöðum þýðir að sætta sig við þessa óvissu.
Áður en fyrstu landnemarnir komu voru þessir skógar blandaðir, mótaðir af loftslagi, jarðvegi og náttúrulegum truflunum. Fjölbreytileikinn tryggði seiglu þeirra. Þeir voru líka skjól: skjól fyrir líffræðilega fjölbreytni, en einnig fyrir manninn, sem fann þar hægagang, andlega endurheimt og rými sem ekki var enn skipulagt eftir þörfum hans. Þeir minna á að skógurinn var ekki skapaður af manninum; hann var til áður, tók á móti honum og fylgdi honum.
Í dag, við hlið þessara enn ósnortnu svæða, sýna landslög sem iðnaðurinn hefur mótað — oft takmörkuð við einræktun hvítgrenis — aðra leið til að móta skóginn: hraðari, einsleitari.
Ég geng um þessi svæði sem vélar hafa opnað með spurningu sem snýr sífellt aftur: hvað er skógur þegar hann hefur verið rofinn? Myndirnar sem ég tek leitast hvorki við að ásaka né róa. Þær reyna að fanga þetta brothætta augnablik þegar lífið tekur að safna sér saman á ný — stundum hikandi, stundum á óhugnanlegri hátt — í jafnvægi sem enn er óstöðugt.
Á þessum svæðum, þar sem ljósið ferðast á annan hátt, afhjúpar ber jarðvegurinn gleymd lög. Ungar gróðursetningar, oft einsleitar, ná varla að dylja skort á fjölbreytileika sem áður einkenndi þessi vistkerfi. Og í stað þagnarinnar sem við tengjum sjálfkrafa við skóginn, er annar hljóðheimur til staðar: stöðugt suð fjölvirknivélanna, sem hefur leyst af hólmi harðari takt keðjusaganna. Hljóð sem virðist mjúkt, en er þrálátt, eins og vélrænn andardráttur sem hættir aldrei alveg.
Ég ljósmynda þessar spennur: fegurðina sem heldur áfram, brothættni hins lifandi, hæga endurkomu og þessa hljóðveru sem minnir á að skógurinn, jafnvel fjarverandi, er enn unnin.
Þessi kafli er ekki yfirlýsing. Hann er leið til að vera áfram til staðar í því sem breytist. Að viðurkenna að skógræktin, eins og hún er stunduð hér, vekur grundvallarspurningar: hvað skiljum við eftir þegar líffræðileg fjölbreytni hverfur? Hvað þýðir að búa í landi sem við breytum hraðar en það getur endurnýjast?
Myndirnar mínar taka ekki afstöðu. Þær bjóða einfaldlega upp á að dvelja aðeins lengur, í þessum skógum eftir höggvinnu, með þessu vélræna suði sem heldur áfram í landslaginu.
Hva skogen var, og hva den ofte blir
Skogene i Bas‑Saint‑Laurent og Gaspésie forandrer seg dypt etter hogsten. De rette linjene, de brå åpningene og de blotlagte jordlagene skaper et landskap der man ikke lenger helt vet hva man ser: tegn på omsorgsfull forvaltning eller spor av en stille utarming. Å tilbringe tid på disse stedene betyr å akseptere denne usikkerheten.
Før de europeiske kolonistene kom, var disse skogene blandede, formet av klima, jord og naturlige forstyrrelser. Deres mangfold ga dem motstandskraft. De var også tilfluktssteder: tilflukter for biologisk mangfold og for mennesker, som fant langsomhet, mental heling og et rom som ennå ikke var organisert etter menneskets behov. De minner oss om at skogen ikke ble skapt av mennesket; den gikk foran oss, tok oss imot, fulgte oss.
I dag viser de industripregede landskapene — ofte redusert til monokulturer av hvitgran — ved siden av disse fortsatt intakte områdene en annen måte å forme skogen på: raskere, mer ensartet.
Jeg går gjennom disse områdene åpnet av maskiner med et spørsmål som stadig vender tilbake: Hva er en skog når den er blitt avbrutt? Bildene jeg lager søker verken å fordømme eller berolige. De forsøker å fange det skjøre øyeblikket når det levende begynner å samle seg igjen — noen ganger forsiktig, andre ganger mer urovekkende — i en balanse som ennå er ustabil.
I disse sonene, der lyset beveger seg annerledes, avslører den blotlagte jorden glemte lag. De unge plantene, ofte ensartede, klarer knapt å skjule fraværet av mangfold som en gang preget disse miljøene. Og i stedet for stillheten man instinktivt forbinder med skogen, blir et annet lydspor værende: det vedvarende suset fra multifunksjonsmaskinene, som har erstattet den mer brutale rytmen fra motorsagene. En lyd som virker mild, men som er utholdende, som et mekanisk åndedrag som aldri helt stopper.
Jeg fotograferer disse spenningene: den vedvarende skjønnheten, sårbarheten i det levende, langsomheten i tilbakekomsten og denne lydlige tilstedeværelsen som minner om at skogen, selv når den mangler, fortsatt blir bearbeidet.
Dette kapitlet er ikke en konklusjon. Det er en måte å forbli til stede i det som forandrer seg. Å erkjenne at skogsdriften, slik den praktiseres her, reiser grunnleggende spørsmål: Hva overleverer vi når biologisk mangfold forsvinner? Hva betyr det å bo i et landskap vi endrer raskere enn det kan regenerere seg?
Bildene mine tar ikke stilling. De inviterer bare til å bli værende litt lenger, i disse skogene etter hogsten, med dette mekaniske suset som ligger igjen i landskapet.